Sentrale Kasakhstan

Jeg er svimmel etter hurrahelgen mens jeg sykler ut av bryggeribyen Kalagandar. Trafikken gar tregt, sa jeg holder folge med bilene. En kar i en varebil med rattet pa venstre siden ruller ned vinduet. "Hvor skal du, kamerat?". "Til Almaty". "Det er langt dit - jeg bruker en hel dag og en natt for jeg er der. Vil du sitte pa?". "Nei takk. Jeg liker a sykle". Mannen nikker tankefullt. Etter at jeg passerer den siste blokka i byen, har alle bladene blast av trarne. Og litt senere er det heller ingen trar a se. Heller ingen forsok pa jordbruk. Bare et skilt som sier at det er over tusen kilometer til Almaty, en vei og en endelos sentralasiatisk steppe.

Utenfor landsbyen Spast ute pa steppen star en rekke med store steiner. Pa dem er det skrevet pa forskjellige sprak et minne om dem som ble forvist hit og dode under Stalinepoken – de forste monumentene jeg ser som tar et oppgjor med Stalin. Den finske steinen er til minne om finnene som ble tatt til fange under vinterkrigen i 1939 og endte livet pa disse ode steppene. Og en italiensk, en tjekkisk, en romensk, en polsk - og en russisk. Stalin diskriminerte ingen.

Tanja og Nurlan driver en liten restaurant langs veien. Restauranten har bare tre bord, og en vask i hjornet. I skuret har faktisk ogsa et rom som de leier ut. Jeg drar sykkelen gjennom en port bak den lille restauranten, og Nurlan insisterer pa a dytte den gjennom en staldor og en dor til. Innenfor ytterligere en dor er det et lite rom uten vinduer. Senga er sa nedligget at den foles som en hengekoye, men jeg sovner like etter at sola har gatt ned klokka sju. Tolv timer senere banker Nurlan pa dora og forteller at det har blitt dag igjen.

Nordavinden blaser surt. Over et fjellplata bringer den med seg den forste snoen. Snoflakene hopper nedover jakkeermene og ned pa asfalten, for den blaser bortetter veien for den forsvinner ned i grofta. Fordelen med nordavinden er at den bringer meg hurtig sorover. Sammen med at himmelen blir mork i speilet og vitner om at jeg ikke er en dag for tidlig ute, sykler jeg raskere enn noensinne. Holder ti meter per sekund over lange sletter – sa fort at jeg er litt usikker pa om sykkelen taler det. Sykler atte av dognets elleve lyse timer. Egentlig hadde jeg ikke tenkt a sykle sa mye, men det er ikke sa all verden a stoppe for a se pa ute pa steppen. En fjelltopp stiger i horisonten om morgenen, og kveldssola skinner pa den mens den synker ned bak meg.

Ved en restaurant langs veien star ei serveringsfroken og myser mot meg. Nar jeg svinger inn mot restauranten, loper hun inn. Litt etterpa titter to andre frokner nyskjerrig ut av dorapningen. Praten gar over til hvisking nar jeg kommer inn. “En borsj, takk ! “. All mat pa landsbygda er enten kjott, suppe, pasta eller potet – helst en blanding av disse. “Brod?”. “Nei takk”. “Skal du IKKE ha brod!?”. Folk her spiser seg mette pa brod. En gjeng trailersjaforer har en hel kurv full av brod pa bordet. “Joda, jeg skal da ha brod”. “Hvor mange?”. Man betaler for hver brodskive. “To”, sier jeg etter a ha tenk meg lenge om. “Vasken er der borte !“, sier serveringsfrokenen. Alle vasker hendene for de spiser her; det er et fast rituale. Trailersjaforene ber meg sette meg sammen med dem. “Hvor sover du?”, spor en av dem. “I teltet eller pa hotell“. “Har du skytevapen ? “. “Nei. Hvorfor skulle jeg ha det ? “. “Det er mye ulv her ute pa steppene“. Sist var det bjorn, na er det altsa ulv som er farlig, mens det er virkelig er farlig for en syklist er trailerne som disse mennene kjorer. “Har du noen sponsor?”. “Nei, ingen sponsor. Dette er helt ukommersielt”, sier jeg og regner ikke med alle russerne som spanderte vodka. “Har du bra med penger?”. “Jeg klarer meg”. “Er du sikker? Du vet at en syklist er avhengig av a spise godt!”. Det vet jeg alt om. “Kom deg sorover, her kommer snoen snart!”, sier en av dem idet de kjorer videre. Nar jeg skal betale, har sjaforene allerede gjort opp regningen min. Det samme skjedde dagen i forveien, men da var jeg eneste gjest, sa han som serverte meg tok regningen. Og det samme gjentar seg pa annenhver restaurant jeg kommer til.

Bilene tuter stadig oftere; det ser kanskje litt komisk ut med en syklist ute i snofoyka. Jeg vinker tilbake mens jeg Ser pa sjaforer som henger vantro eller smilende over rattet, og alle ansiktene som er trykt opp mot vinduet ved baksetet. To menn som jobber pa et tak lofter begge armene over hodet og tar seg selv i handa. Fem menn pa en motersykkel med sidevogn vinker ivrig nar de passerer meg. Ei dame som selger sopp langs veien korser seg nar jeg passerer. En mann i en innhegning tar hoyrehanda til hjertet nar han ser meg. Trailerene viser den aller storste are ved a legge seg helt over pa veiens motsatte kantlinje. En bil stopper rett foran meg, og en mann apner dora. “Lykke til!”, sier han mens damen ved siden av trekker frem en seddel. “Nei, nei! Jeg trenger ikke penger!“, prover jeg. “Kom igjen! Lykke til!”. Mens bilen forsvinner bortover steppen, star jeg igjen med en tohundrelapp i den ene handa og klor meg gjennom hjelmen med den andre, mens jeg lurer pa hva dette oppstyret skyldes. Dette landet har jeg blitt advart mot a reise til; det skulle visstnok vare skummelt her. Virkeligheten er at jeg risikerer a ferie med okonomisk overskudd. Dette er ingen sykkeltur lenger, dette er en signingsferd. At den regjerende olympiske mester i landeveisritt – Alexander Vinokurov – kommer fra Almaty, forklarer kanskje noe. At dette er en ung nasjon, som gjerne vil vise seg for utlendinger forklarer kanskje ogsa noe, men tror rett og slett at kasakhstanerne er vennlige mennesker. Det hele er litt flaut, for om de skulle komme dit jeg kommer fra, vil de fa en helt annen behandling.

Ved neste restaurant sitter seks serveringsfrokner rundt bordet ved siden av meg. De prover a overga hverandre i a vise hvor mange tyske og engelske setninger de kan, men nar jeg spiser senker de stemmene. Mat er seriose saker her; matro skal man ha. Jeg spiser meg mett. Sa spiser jeg litt til; det kan vare sa langt som hundre kilometer over steppene for neste restaurant. “Vil du sove her?”, spor hun som er like gammel som meg. “Hvor langt er det til neste hotell?”. “Sytti kilometer”. Jeg rekker ikke det; det er kun halvannen time til sola gar ned. Allikevel velger jeg a sykle videre; skremt av snoen tidligere pa dagen. Jeg kan overvinne trafikk, bikkjer og politi, men snoen lar seg hverken true eller overtale. Legger meg til a sove i en grop under en busk i veikanten. Mens jeg ligger og venter pa at morket skal bringe med seg tryggheten, tenker jeg pa hvor dum jeg var som syklet fra siste restaurant for a fa forti kilometer til. Sa lurer jeg for forste gang pa om jeg har gapt over for stor del av globusen; om denne oppgaven er for stor for meg. Neste morgen er det rim pa teltet. Vannet i begge flaskene har frosset. Hopper for a bli varm mens jeg ser pa soloppgangen. Den rustrode oktobersola varmer nesten med en gang, og smelter all tvil.

Solen har nettopp gatt ned. Den sank raskt, og om ti minutter er det for morkt til a sykle. Jeg har fatt et nyss om at det kanskje er overnatting et par kilometer unna, og prover a rekke det. Desverre er det en politisperring akkurat na, og jeg blir selvfolgelig vinket inn. Politimennene har fatt pa seg store gronne vinterjakker og lilla pelsluer. Jeg svarer raskt pa alle sporsmal, men sa spor den eldste offiseren et sporsmal som jeg ikke forstar - trodde jeg hadde hort alle variantene av syklistforhor. Den nest eldste forsoker a forklare med a holde en knyttneve opp mot meg og snakke om frokner. Forst nar jeg ser at de yngre politimennene ser ned i bakken og bort, forstar jeg at politimesteren spor om jeg har noen potensproblemer. Det er ikke mate pa hva en kald syklist skal matte svare pa. "Dra videre na!", sier en av de yngre - redd for hva den gamle skal komme med flere sporsmal.

Balhasj er en liten by ved et stort vann. Sentrum er en to kvartaler lang hovedgate. Hele byen er blass. Sola har nok stekt vekk alle sterke farger i lopet av sommeren. Selv folkene ser blasse ut; alle er kledd i sort eller gratt. Ei dame forteller meg veien til hotellet. “Det er luksus, uten a vare luksus”, sier hun mystisk. Damen i resepsjonen pa hotel Balhasj sier at alt unntatt luksussuiten er utleid, sa jeg leier den. Barer sykkelen opp i fjerde etasje - heisen virker ikke - og lener den mot et skap fullt av porselen i stua. Etter noen kalde dager over steppen gleder jeg meg til en varm dusj, men det er bare kaldtvann. Luksus, uten a vare luksus. Jeg horer om det er mulig a fa noe varmt vann i springen. “Nei, og situasjonen er den samme over hele byen”, sier damen i resepsjonen. Synes jeg har hort det for; kanskje en setning man larer pa hotellhogskolen. Pa byens marked kjoper jeg lue, hansker og raggsokker – skal ikke la kulde bli slutten pa turen. Pa vei ut av byen passerer jeg konstabler pa hvert et hjorne. En av dem vinker meg til side, og jeg benytter anledningen til a sporre hvorfor. "Er Nasarbajev i byen?". "Nei, det er statsministeren". Flere politimenn kommer til. Jeg handhilser pa alle og svarer pa de vanlige sporsmalene. En av politimennene vil ha telefonnummeret mitt. Vet ikke helt hvorfor, men siden det er ordensmyndighetene som ber om det, sa far de det. "Na kommer han!", roper en av dem, og to politimenn rekker a snu seg rundt og ta handen til lua idet kortesjen passerer. Resten star med ryggen til mens de far telefonnummeret mitt.

Jeg sykler langs Balhasjsjoen i flere dager. Alt er brunsvidd. Selv helt nede ved vannet er ingen trar, kun en og annen busk i uttorkede elvefar. I en landsby stopper jeg ved et motel. “Jeg trenger et rom for natten”. “Vi har ikke noe vann”, sier damen bak baren. “Det gjor ikke noe”. “Toalettet virker ikke”. “Ikke noe problem”. “Vil du ikke se rommet ?“. “Trenger ikke det. Det er ikke sa darlig vel?“. Allikevel sier en annen dame at jeg skal folge etter henne opp i andre etasje. Hun viser meg et lite rom. “Det er kaldt her“, sier damen. “Ikke kaldere enn i teltet“, sier jeg. “Vi har ikke noe sengetoy“. “Jeg har sovepose“. Sa sier damen noe jeg ikke forstar; hun blir sur og klager over hvor darlig russisk jeg snakker. Jeg gar lei og sykler videre. Pa vei ut av landsbyen ser jeg en stor by fem kilometer vest for veien; helt nede ved vannet. Ser den godt i kveldsolen. Den har til og med flyplass bak en mur, og jernbanelinje forer inn til byen. Det merklige er at den ikke er merket av pa kartet mitt, som ellers har markert alle landbyer med mer enn hundre innbyggere. Avkjoringen til byen er planfri; den forste slike jeg ser siden Astana, men isteden for navnet pa byen er avkjoringen kun merket med et innkjoring forbudt skilt. Like etter kommer jeg til nok et motel, og spor etter rom for natten. “Motellet er stengt!”, sier ei dame ved et bord. Jeg er sulten og irritert. “Greit, da sykler jeg bare inn til byen og finner et hotell der”. “Nei, det gar ikke!”, sier damen. “Hvorfor ikke?”. Hun tenker seg litt om. “Den er stengt”. “Man kan stenge en butikk eller tydligvis et motel, men man kan ikke stenge en by”, prover jeg. En mann i uniform som sitter rundt samme bordet har sittet stille og sett ned slik skyggeluen har skjermet ansiktet hans, men na lofter han pa hodet og ser pa meg med et sa strengt blikk at jeg forstar at det ikke er noe problem a stenge en by. Jeg sykler videre, men stopper ved en liten restaurant og spor etter overnatting. En azerbajaner sier at jeg kan fa en seng for natten. Nar jeg spor hva byen i det fjerne heter, svarer han navnet pa landsbyen jeg nettopp hadde syklet igjennom. “Nei, den ligger der”, sier jeg og peker nordover. “Jeg mener den byen DER”, sier jeg og peker over veien. Han ser fjernt over hodet pa meg og svarer et langt navn som begynner pa “P“ – eventuelt “Pass dine egne saker!“. Jeg gjor i allefall det, vil ikke miste sengen, som er pa et soverom som jeg deler med to snorkende og gryntende menn med uniformer.

Etterhvert som jeg har syklet over dette tidligere enorme imperiet, far jeg etterhvert en viss forstaelse for at naturvern ikke var noen prioritert sak i Sovjetunionen. Naturen er noe man verner seg MOT. Landsbyene virker skremt langt opp i fjellsiden eller sammen i en klynge, og hver gang naturen sier “BO!” ser det ut til at de har flyttet seg enda litt lenger opp eller tettere sammen. Rundt landbyene skinner det i plastikk sa langt jeg kan se. Hadde det ikke vart for at den kraftige vinden blaser sopla utover steppene, hadde folkene druknet i soppelet sitt. Det foles litt fanyttes a spare pa sjokoladepapiret til jeg kommer til en soppelbotte, nar noen like etterpa tommer botta rundt hjornet.

Restaurantene sor pa steppen har noen bord med lave bein. Bordene star oppe pa en platting med puter rundt. Pa en restaurant ligger en familie rundt bordet og spiser. Jeg velger et av bordene med lange bein; tror ikke jeg klarer a fa i meg maten liggende uten a kline til putene med suppe. Den eldste pa plattingen snakker til meg. "Er du gift? Hvor mange barn har du?". "Ingen av delene. Sykkel og kone er bare problem". Han later til a forsta det. "Vil du ha en froken?", spor han og peker pa ei dame med gulltenner. "Nei takk. Det holder med sykkel". "Er du sportsmann?". Jeg er litt usikker pa hva begrepet "sportsmann" innebarer - antar at det betyr "aktiv idrettsmann". "Nei, jeg liker a ta meg en dram av og til". "Froken! Vodka!". "Nei! Nei! Jeg kan ikke drikke vodka og sykle! Det gar ikke!". Ei gammel dame kommer ut fra et rom i morgenkape. "Hvem er det som tilbyr frokner og vodka, og hvem er det som takker nei til dette!?", sier hun strengt. Den gamle mannen ser pa meg. "Kan jeg fa bli med deg?". "Nei, kone og sykkel er et problem!", gjentar jeg.

For skapninger med normal luktesans er jeg nok en pest og plage, og for hunder ma jeg vare rene helvete - det er kanskje derfor de er sa agressive. Loshunder er heldigvis ikke noe problem, for de ser skumle ut der de driver rundt flokk - det siste de trenger er flere uvenner. Det er de som har en herre eller en eiendom a forsvare som er de agressive. Allikevel foler jeg en rett til a forsvare meg - jeg er jo ute pa offentlig vei og har ingen intensjoner om a bryte meg inn i en ronne. Etter at jeg oppdaget hvor effektivt steinkasting er, er det bare et spennende avbrekk i syklingen a fa en kjoter etter meg. Later som jeg er redd for a fa den tett inntil meg for jeg sender avgarde en stein. Dessverre har jeg enda ikke fatt inn en fulltreffer. En dag kommer en virkelig svaring etter meg. Jeg er konsentrert om noen forbikjoringer, sa jeg ser ikke beistet for det er i fullt firsprang over veien. Jeg brastopper. Nar den snerrer viser den frem en sa lang rekke tenner at det rekker helt rundt leggen min. Den er sa nare at jeg ikke kan bomme, og boyer meg for a plukke opp en stein. Men akkurat der er det ingen steiner! Jeg blir usikker - og lurer pa om er dette en av de ulvene som jeg er advart mot. Hunden merker nok at jeg er redd, for den ryggen kun en meter bakover, og holder pa a bli overkjort av en bil. Om bilen var borti beistet vet jeg ikke, men den blir spak og loper tilbake dit den kom fra. I ren ondskap vurderer jeg - med et hap om a ta rotta pa bikkja - a folge etter den, men slar det fra meg. Allikevel, det foles fint a ha noen a hate.

Overraskende nok er veien fin a sykle pa - faktisk den beste sa langt pa turen. Den varste er nok fortsatt Helgesens gate. Sa god er asfalten, at jeg oppdager at bakhjulet mitt ikke lenger er rundt, men ovalt. Sykkelen gjor et hopp hver gang hjulet gar rundt; jeg har nok justert for mye pa eikene. Den gode veien til tross; det er gravstotter for omtrent hver mil. Nesten groteskt har noen festet rattet, sidevogna eller hele bilen til stotten, men tanken er kanskje at det skal vare preventivt. Uten at det later til a virke. Langs en 24 mil langt strekke med darlig vei er det langt farre gravsteiner. Folk er kanskje mer redde for bilene sine enn doden.

Den siste personen jeg snakker med over steppene heter Farida. Hun har morkt har og brune oyne, men jeg stopper ved henne fordi hun selger frukt i veikanten. “Hvor kommer du fra?”, prover hun seg pa dansk. “Joss, du snakker dansk!“, sier jeg og forklarer at jeg kommer fra Norge. “Forstar du virkelig hvad jeg sier?!”, sier hun. Farida er tretten ar, hvorav hun har bodd fem i Danmark. For meg hores hun helt dansk ut, men dansken hennes er nok ikke helt perfekt, for hun sier at min danskknoting er bra. “Hvor lenge har du bodd i Kasakhstan na?”, spor jeg. “Ett ar og en maned”, svarer hun kjapt. Hennes store drom er a komme tilbake til Danmark. “Hvorfor flyttet du tilbake til Kasakhstan, da?”. “Bestemor kun' ik' lenger bo alene, sa min mor og jeg flyttet tilbage”. “Kunne ikke hun komme til Danmark, da?”. “Hun er for gammel til at fly”. Noen klassekamerater kommer til, og lytter spent til samtalen. Endelig er det jeg som forstar alt, mens de andre ikke aner hva som sies. Jeg spor dem hvordan det er pa skolen. “Greit nok”, svarer en gutt. “Det gar ik' sa godt for mig pa skolen”, sier Farida bedrovet. “Jeg foler mig ik’ kasakhstansk, og ik’ dansk heller. Det er maget svart at vare kvinne i Kasakhstan”. Jeg skriver noen autografer til vennene hennes, og forteller om all isbjornen som gar i gatene i Oslo. “Du er fanden mig ik’ klog”, sier Farida. Hun forteller at om hun eller moren onsker a besoke sosteren som er gift i Vejle, krever danske myndigheter at den andre blir igjen i Kasakhstan, som en garanti for at de ikke blir varende i Danmark. “Tank hvor mange dager jeg har staet har og solgt frugt, og habet at det skulle komme noen der jeg kunne tale dansk med igen! Og sa kommer du. Pa sykkel!”. Jeg kunne sikkert ha samlet en hel by i Norge – Paulesund – med lykkejegere jeg treffer pa min vei, men jeg tror de har det alle best der de kommer fra. Farida er et unntak.

Pa vei inn til Almaty endrer landskapet seg fra steppe til savanne. En full mann kommer plutselig ravende ut i veien. Sykkelen passerer en huggorm med minimal margin. En bil har krasjet med et tre og er boyd pa midten, mens mye politi vinker trafikken forbi. Ingen kan ha overlevd det der. Alt tyder pa at Almaty kanskje ikke blir den oasen jeg har syklet mot i elleve dager over steppen. Mine femten hundre kilometer med berommelse er nok over.